Får bare lyst til å si JA, punktum!

Kjersti Skar Staarvik har en helt reel bekymring og i mitt fagmiljø har den eksistert lenge.

Men, det finnes alltid håp. Et av de er min egen datter. Hun gjør som jeg gjorde, slenger noen stoffer på gulvet, klipper med dødsmot i fineste silke. Uten mønster, men med en forestilling om hvordan materialet lever sitt liv og skal transformeres til kreasjonen hun har inne i sitt eget hode. Fra hodet til hender går det ikke alltid som hun hun tror. MEN det gjør ingenting, det prøves om igjen, det justeres, reflekteres, utforskes, feiles og lykkes. Og jeg observerer lykkelig at min datter og prosessen leker godt med hverandre.

For det har vært en lang periode slik Staarvik beskriver, ikke bare her i landet. MEN pendelen er i ferd med å snu, for 3 år siden i Berlin gikk jeg på flere små verksteder i bakgatene med «utleie av symaskin & jeg lærer deg, sy din egen….». Likeså på biblioteket Garaget i Malmø og i London samme konsept som i Berlin. Fra undergrunden gror trenden om at «hjemmelaget» er status frem i den yngre generasjonen.

Tilbake til dattern min, hun er også god med heklenål, og det er her mitt «JA punktum» får sitt lille jordskjelv. De flotte store skjerfene i god kvalitetsull. Med presisjon og nøyaktighet heklet slik at luftmaskene ligger som perler på en snor, UNIKE.  Men hvor ulla koster mer enn et ferdig skjerf i acryl på hvilken som helst av kjedene. Da dukker det evigvarende fenomenet «verden vil bedras».

Da jeg for mange år siden solgte mine egenhendige trykte silkesjal på Kunsthåndverkernes julemesse ble jeg stående ved siden av to berter fra Bærum med logoen «Perler, tant og fjas» Ikke noe galt i det, de var åpenhjertige om at de hadde kjøpt perler på en eller annen «eksklusiv syden koneferie» og tredd dem på en snor. De hadde ikke noe håndverksbakgrunn (hvordan de fikk innpass på markedet er en annen historie) De hadde også kjøpt gule oppvaskhansker hvor de limte fjær på kanten solgt for 250.-  Og disse solgte som hakka møkk, ikke bare til sine bemidlede venner, men også «en kort og en lang damene» . Keramikerne som hadde dette som næring stod motløse og så på at «perler tant og fjas» er mer attraktivt enn kunnskap om materiale, form og det enestående.

Det har nemlig ikke status her. Unnskyld meg nå om dette blir for mange refleksjoner. Men dette henger sammen med min tanker om Norge som et uland når det kommer til kunst og kultur. Kontra Sverige med adel, hvor kunst, kultur og danning henger sammen nesten uansett sosiokulturelle forhold. For mange år siden leide jeg feriehus sør for Strømstad. Eieren, en gjerrig hardt arbeidende fabrikk gutt. Skikkelig harry og alt skulle være gratis. MEN han hadde meget dyre vinglass fra Orrefors! Og jeg fikk en lang forelesning om svensk glasstradisjon og design. Og en smekk på mine egne fordommer om å være «Harry»!

Advertisements

0 comments on “Får bare lyst til å si JA, punktum!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: