Kunst&pedagogikk, igjen.

Det er ikke så ofte jeg leser teateranmeldelser lenger, av mange grunner. Uansett under surfing på Scenekunst.no så jeg følgende tittel: » Litt vel pedagogisk» Den sto litt anonym i en krok, men «fagradaren» min spotta den til tross for flotte bilder av en kjendisskuespillerinne og mektige menn i kunstlivet.

Hva teateranmelder Amund Grimstad i Klassekampen egentlig mener er ikke vanskelig å skjønne, og det interesser meg ikke, men han setter lys på hva er EGENTLIG pedagogikk.

Han er ikke alene om å lefle med begrepet «Litt vel pedagogisk» som et utrykk for at noe blir mata inn med teskje, eller man blir behandlet som om man ikke er i stand til å tenke selv, eller at noen er belærende…. du skjønner!

Når har skriver «Når alt skal forklarast, blir det for lite att til teateropplevinga» setter han fingeren på et velkjent og ganske norskt fenomen. (Norsk fordi dette fenomenen som jeg  skal si noe om har begynt å dabbe av i andre land.) Altså fenomenet er pedagogikk versus kunst. Nå er ikke dette et angrep på teateranmelderen eller andre som tenker og gjør det samme. Men jeg undrer meg på sakens kjerne.

Hvorfor er pedagogikken styggedommen?

Min umidellbare reaksjon har vært i mange år fenomenet «Vibeke Sæter»  og her vil jeg presisere at dette er på ingen måte et angrep på henne heller. Men hun ble ansiktet på en form for tenkning og tradisjon innen pedagogikken i 70´tallets Norge (og mange andre land). Som kom godt til syne gjennom blant annet barneTV. Da jeg i 1973 kom hjem til Norge etter å ha bodd i både Hollywood og på Natobasen i Mannheim, der  jeg var henfallen til Jim Hensons og Sesame Streets univers. Den var også «pedagogisk» slik NRKs «Lekestue» men hvilket sjokk og irriterende nedtur jeg fikk av sistnevnte.  Hvor var det blitt av humoren, undringen, rariteten, mangfoldet, dialogen og aktiviteten? GONE!

Pedagogikk er og har som alt annet også røtter tilbake til grekerne, som så ble delt opp i ulike retninger, tradisjoner og menneske og-kunnskapssyn. For å gjøre det enkelt, det bunner som min mastergrads veileder Venke Aure ville sagt det  -EGENTLIG » i hva slags verdensanskuelse og menneskesyn man har». Jeg deler de rått i 2 »  Enten posisjonerer du deg med «ovenfra og ned» eller «fra røttene og opp» holdning.

«Lekestue» er ovenifra og ned med EN sannhet som målet. «Sesame Street» er fra røttene og opp, hvor sannheten består av mange ulike stemmer. Og da er det en naturlig overgang fra barneTV via Dostojevskij og Forbrytelse og straff til Bakhtin. Han representer for meg viktige verdier i synet på dialog og sannhet. Det er gjennom en aktiv dialog, hvor ikke sannheten er gitt på forhånd læring, opplevelse og danning skjer. Og sannheten igjen består av alle de ulike synsvinklene eller perspektivene som eksisterer. Dette kommer frem i Forbrytelse og straff og scenen hvor alle naboene i leiegården forteller sin historie om hvordan Raskolinikov begikk forbrytelsen. Og dette er en av kjernescenene Bakthin trekker frem som symbol på Dostojevskijs verdensanskuelse, den er åpen, består av mange forskjellige stemmer, og det finnes ikke en sannhet, dette henger for meg sammen med «fra røttene og opp» tenkning. Fordi det tar utganspunkt i det enkelte individ og byr på undring, fravær av en sannhet, refleksjon, aktivitet, dialog, ny refleksjon eller omdanning om du vil. Dette er mitt syn på pedagogikken OG  kunsten. Det er når kunsten har disse verdiene den er viktig for meg. Men det finnes også kunst som på like linje med pedagogikken er ovenfra og ned og to streker under svaret. Så summa sumarum, det handler om verdensanskuelse og menneskesyn, ikke kunst versus pedagogikk.

Tilbake til anmeldelsen, Brecht var også en pedagog, hadde anmelderen sagt noe om at instruktøren ikke følger opp Brecht sin ånd for det er  sannsynligvis her kjernen av konflikten ligger. At anmelderen opplever at regien ikke åpner opp for opplevlse og det er etter min erfaring det de fleste ønsker seg når de oppsøker kunst, å oppleve noe, noe større enn seg selv. Og da er «fra røttene og opp» en forutsetning, uansett alder, kjønn og kultur. Uansett om du er kunstner eller pedagog. Det er»ovenifra og ned» som er styggedommen både i pedagogikken og kunsten.

Advertisements

0 comments on “Kunst&pedagogikk, igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: